Her skal du få se to eksempler på elevtekster der elevene har fått i oppgave å utvide øyeblikket i det noen faller ned en trapp.

Handlingen tar bare et sekund eller to, men hovedpersonen rekker å tenke mye mens det skjer.

Elevtekst 1:
Jeg hadde liten tid, så jeg skyndte meg ned trappa så fort jeg kunne. Jeg hørte det plinge i mobilen i baklomma mi. Plutselig skled den ene foten min på et av de glatte trappetrinnene, jeg mistet fotfestet og jeg begynte å humpe ned den gamle trappa vår. Ut av vinduet så jeg at det hadde begynt å snø. Rumpa mi dunket hardt mot trappetrinnene. Jeg kjente at genseren skled opp og ryggen ble skrapt opp. Det eneste jeg klarte å tenke, var om jeg ville skade meg nok til å komme på sykehuset, sånn at jeg kunne få en kjekk sykepleier til å hjelpe meg.

Ser du hva som skjer her? Her bruker eleven et avsnitt på fortelle noe som egentlig bare tar et kort øyeblikk. Eleven kunne skrevet: «Kari falt ned trappa og slo seg.» I stedet får vi lesere vite om at hun har dårlig tid, det plinger i telefonen, det snør ute, hun slår seg i rumpa og på ryggen, og hun lurer på om hun kommer på sykehuset og får møte en kjekk sykepleier. Den siste setningen gjør at avsnittet slutter ganske morsomt. Det er jo litt rart at hun tenker på kjekke sykepleiere og ikke at hun faller og slår seg! Det er mye mer spennende enn å høre at noen falt og slo seg. Detaljen med snøen utenfor vinduet har jo ikke egentlig noe med det som skjer, men hun som faller registrerer det likevel, og det gir liv til avsnittet. 

Her får du et eksempel til, legg merke til den  rare detaljen om malingen, det fungerer fint i teksten.

Elevtekst 2:
Jeg gikk ned trappa til kjelleren, jeg hørte trinnene knirke når jeg tråkket ned på dem. Jeg holdt meg fast i det gamle rekkverket. Jeg førte hånden min langs veggen til jeg fant lysbryteren. Lyset blinket litt før det kom på, jeg lurte litt på om pæra holdt på å gå. Det var det jeg rakk å tenke før foten min mistet taket og jeg falt nedover den glatte trappa. Det gjorde vondt i ryggen som om det var noen som sparket meg i ryggen mens jeg tumla utfor trappa. Blikket mitt festet seg på et bord fullt av malingsspann. Det irriterte meg at ikke lokket på det ene malingsspannet var på.

Her har eleven tatt med lyd (knirkingen i trappa), tanker (om lyspæra holder på å gå), beskrivelse (glatt trapp), sammenligning (som om noen sparket i ryggen) i tillegg til detaljen om malingspannet, som gjør avslutingen på teksten ganske morsom. 

Det neste eksemplet er også en elevtekst, og et utvidet øyeblikk, men her tar handlingen litt mer tid, kanskje et minutt eller to?

Elevtekst 3:

Det som vi først så på som en litt tåpelig idé, er nå virkelighet. Jeg står utenfor kiosken, med en pistol i hånda og en lue over hodet. Alt jeg har i tankene, er den berusende følelsen jeg snart vil føle. Den deilige følelsen av å gi blaffen i alt, glemme alt. Jeg ser ned på beina mine. Dongeribuksa er hullete, med svære hull på knærne. «Er du klar?» spør Paul. «Du kan enda trekke deg», sier Elle. Jeg viser dem tommel opp. Bena beveger seg av seg selv. Raskt mot målet. Armen løftes automatisk. Fingrene lukker seg over dørhåndtaket. Håndleddet bøyer seg. Døra går opp.

En mekanisk stemme, som ikke minner om min egen, sier: «Henda i været! Dette er et ran. Gi meg pengene, ellers skyter jeg.» Jeg holder pistolen med begge hender og beveger den i bue rundt meg. Det er bare to kunder i kiosken, i tillegg til meg og kassadama. En tjukk mann står forskrekket og ser på meg. I de hevende hendene har han en pose med chips fra Maarud. Han er helt skalla. Den rynkete issen er dekket av svette. Han puster og peser, mumler noen ord. Sakte går han ned på kne, og legger seg deretter ned på magen.

Bak hyllene med magasiner og blader står en middelaldrene dame. Hyllene skjuler ansiktet hennes, men jeg ser at hun har satt seg ned på kne. De er begge stakkars uskyldige, som jeg kommer til å gi et kraftig sjokk. Jeg retter pistolen mot dama i kassa. Hun har rødlig hår, rødmusset fjes og store briller. På den blå Esso t-skjorten henger det et navneskilt hvor det står Lise. Lise skjelver. Brillene hopper på den lille nesen. Svetten renner nedover pannen hennes som en stri elv. Hun begynner å hulke. Tårene triller nedover kinnene hennes.

Se hvor mange detaljer som får plass i disse avsnittene, det er akkurat som om tiden «fryser» i et øyeblikk når hovedpersonen er inne i butikken som han skal rane. Det gjør at teksten blir spennende, leseren får oppleve å være midt i situasjonen inne i butikken. Vi får oppleve tankene  og følelsene til hovedpersonen, og hva han ser når han kommer inn i butikken. Vi får også se reaksjonene til tre personer inne i butikken. Beskrivelsene gjør at vi forstår hvor redde de er, og for oss som leser gjør det teksten mer spennende. 

Her et eksempel til, dette er fra en elevtekst, et utdrag fra en fortelling. Se hvordan eleven får frem forelskelsen til hovedpersonen, uten å si rett ut at hun er forelsket.

Elevtekst 4:
Neste morgenen våknet jeg av at telefonen min dirra. Jeg satte meg forsiktig opp i sengen og tok opp telefonen. Jeg så hvem det var, med de største øynene jeg noen gang hadde hatt. Jeg følte meg som en stor ugle. Jeg åpnet alle meldingene og snappene jeg hadde fått av han. «Yess!» skrek jeg. Brian ville møte meg, Alene i skolegården i kveld. Jeg kjente jeg begynte å suse og klarte virkelig ikke vente lengre. Jeg svarte selvfølgelig «Ja!» Jeg løp inn på badet med stormende fart, jeg måtte finne ut hva jeg skulle gå med. Tenk om han skulle prøve å kysse meg?

Her beskriver eleven reaksjonen til hun som får meldingen. Det er vel ingen tvil om at hun er glad? At hun gjør store øyne og roper av glede, springer inn på badet for gjøre seg klar, og tenker på om hva som vil skje, viser oss på en mer interessant måte hvor glad hun blir. Det er mer spennende  enn at eleven hadde skrevet: «Jeg ble glad da jeg så meldingen».

Elevtekst 5:

Han bare stirret inn i veggen, og følte den store klumpen i halsen bli større og større mens den langsomt steg lengre opp mot munnen. Øynene sved og han hadde mest lyst til bare og løpe inn på rommet sitt og bli liggende der.

Dette er i hvert fall ikke særlig romantisk! Her er det noen som er lei seg, og det forstår vi uten at noen trenger å si: Han ble lei seg. Vi gjetter oss til det ut fra beskrivelsen av hvordan hovedpersonen føler seg. 

Ytre spenning:

Elevtekst 6:
Jeg var iskald, fingrene mine var helt gjennomfrosne av kulde, og jeg  kjente det begynte å prikke i fingertuppene. Jeg krøp i den kramme snøen bortover taket, det snødde så mye at jeg ikke kunne se enden av taket. Jeg løftet forsiktig på hodet, da jeg så den røde murpipa som stakk opp av den metertykke snøen. Jeg fikk øye på et håndtak lenger nede, og like etter gikk det opp for meg at det var flere enn ett håndtak som stakk opp av snøen. Jeg kom på at hjemme hadde vi hatt en lik stige på taket som førte rett opp til pipa. Jeg strakk armen min ut, den skalv av kulde, jeg fikk tak i ett håndtak. Jeg skjøv meg bort til håndtaket, det var som å ta på en skarp kniv, det skar i hånden. Håndtaket var rustent , men noe av den blanke rødmalingen hang fortsatt på. Jeg så opp, det var bare tre håndtak igjen å ta tak i, resten var dekket av snøen. Jeg tråkket forsiktig på håndtaket. Jeg løftet meg opp så jeg sto på begge beina mine med kreftene jeg hadde igjen. Det smalt en dør under meg, og jeg viste de hadde kommet. Jeg løftet meg forsiktig ut ifra taket for å se, og det var da jeg så ansiktet hans.  Det skumle, ekle ansiktet hans med arret i panna. Jeg skvatt til og mistet taket, og jeg falt i en kjempestor fart nedover. Hodet mitt kom først og jeg viste at det var ingen vei tilbake, jeg satte hendene i snøen, men det var til ingen nytte. I noen sekunder falt jeg  i stor fart, men  for meg  føltes det som minutter. På vei ned ifra taket fikk jeg tak i takrenna, jeg klamret meg fast i den og visste  at jeg hadde brukt opp all energien min. Jeg så etter et landingssted,  men det var for sent, de hadde oppdaget meg.

Her er det mest fokus på ytre spenning, og vi er med på den farefulle ferden over taket. Litt indre spenning kommer til syne gjennom beskrivelsene av at hovedpersonen skvetter ved synet av forfølgeren, og av at det virker som om fallet varer i flere minutter selv om det er snakk om sekunder. Teksten kunne blitt enda bedre hvis eleven hadde jobbet mer med å få frem den indre spenningen. Hovedpersonen prøver tydeligvis å rømme fra noen, det er vinter, kaldt og virker umulig å unnslippe. Her kunne elevene tatt med noe som viste redsel, for eksempel. Kanskje kunne det passet med en setninger som disse etter denne setningen…rødmalingen hang fortsatt på. Hjertet dunket, og svetten silte nedover ryggen min. Magen min knyttet seg, og prikkingen i fingertuppene spredte seg til resten av kroppen. Jeg klarte ikke å tenke, hvordan skulle jeg komme meg bort? Jeg prøvde å få pusten under kontroll. Jeg så opp…

Elevtekst 7:
Jeg hørte bilene under meg. Jeg lukket øynene og syntes bilene hørtes litt ut som bier som suste fort forbi. Jeg prøvde å svinge beinet opp på broa, men det var for høyt opp. Jeg begynte å bli sliten i armene og klam i hendene. Det var ingen andre enn de som kjørte på motorveien under meg å se. Var det ingen av de som kjørte under meg som hadde sett meg? Armene mine ristet nå og jeg kjente at hendene begynte å skli. Jeg mistet grepet om rekkverket med den ene hånden og visste at jeg kom til å falle hvert øyeblikk.

Her er det mer fokus på indre spenning, selv om vi også får vite hva som skjer. Hovedpersonen henger etter armene i en bro over en vei og prøver å komme seg opp. Den indre spenningen kommer frem gjennom at vi får vite mye av det som skjer inne i hovedpersonen, både tanker og følelser. 

Et veldig kjent eksempel på parallellhandling er novellen «Å drepe et barn» av Stig Dagemann. Parallellhandlingen veksler mellom en mann som er ute og kjører søndagstur, og en familie som gjør seg klar til å reise ut på sjøen på rotur. Vi følger både bilen og familien, og vi forstår at det kommer til å skje noe fryktelig. Det er også tydelig i tittelen, så når vi leser teksten sitter vi med klump i magen hele veien. Det vi frykter skjer også, bilen kjører på barnet som krysser veien over til naboen. Du kan lese novellen HER. Det er også laget en kortfilm av novellen, den kan du se HER.

Mange bøker har også parallellhandling, og for eksempel har Glimt av Tor Arne Røssland en spennende parallellhandling fra to tidsperioder, nåtiden og 2.verdenskrig. Boka er en blanding av krim, spenning og grøss, anbefales! Du kan se hva anmelderne av U-prisen syntes om boka HER, og forhåpentligvis kan du få den på skolebiblioteket ditt.

Til slutt kan du få lese en elevtekst som har en parallellhandling mellom to som er forelsket. Her er det skikkelige forviklinger! Handlingstrådene er skilt først, før de smelter sammen mot slutten.

Dette er tatt fra en elevtekst som du også møter i ressursen om å skrive fortelling. Jens er reservekeeper på et lag som er kommet til NM-finale, og han er ikke særlig god til å stå i mål. Han får plutselig sjansen til å stå i mål, og her går vi inn i teksten like før vendepunktet som handler om Jens klarer å redde ballen eller ei.

Det er tre avsnitt som bygger opp mot vendepunktet:

«Kan du prøve å redde bare ett frispark? Vær så snill? Du greier det! Kom igjen, nå har du ikke noe valg lenger!» sa treneren til han med en liten latter i stemmen. Han reiste seg forsiktig fra sidebenken og gikk sakte mot målet mens han tok de svarte og hvite keeperhanskene på de svette og klamme hendene. Så nå stod han der. Han var en mus, mens alle andre var kjemper. Noen av de andre lagspillerne himla med øynene, andre sendte stygge blikk til han. Han kjente svetten renne i panna. «Hva skjedde hvis han ikke redda ballen? Gikk det an å bli enda mindre likt enn det han var nå?» tenkte han. Her får vi vite hvordan Jens føler seg når han går mot målet, dette bygger opp spenningen mot vendepunktet.

Svetten fortsatte ned i øynene, og beina begynte og skjelve. Han følte seg kvalm og kjente blodet pumpe i ørene. Han prøvde så godt han kunne og ta seg sammen. «Okay, det er nå eller aldri», mumlet han til seg selv. Her får vi enda mer spenning, Jens er skikkelig nervøs før frisparket. Det er et litt kort avsnitt, men det fungerer, vi får med oss det viktigste.

Han så motspilleren stå klar med ballen foran seg, og alle de andre spillerne bak seg. Publikum holdt pusten. Det eneste man hørte av lyder, var vinden som raslet i bladene på trærne. Ballen fløy igjennom lufta. I det øyeblikket han så ballen komme mot seg, husket han hva kompisen hans hadde sagt til ham før hans første kamp: «Du er nødt til å ta noen sjanser, Jens! Bare hopp i det!» Det var det han hadde gjort den gangen. Han hadde tatt en sjanse og hoppa etter ballen nesten før han så hvilken retning den fløy. Han kastet seg etter ballen og landa på ryggen i det fuktige kunstgresset. Her kommer vendepunktet, Jens prøver å redde ballen, klarer han det? Ser du hvordan de tre siste avsnittene har bygget opp spenningen? Når Jens endelig kaster seg etter ballen, er vi spent på å se om han klarer å redde ballen. 

Hvis du vil lese hele teksten, kan du lese «Sjansen» her.