Som sagt: det kan være lurt å vente med overskriften til slutt, når du er ferdig med teksten din. Da vet du alt om teksten din, og kan kanskje bedre komme på noen ideer. Du kan være kreativ, for eksempel kan du bruke et spørsmål, en metafor/sammenligning, en kort replikk fra teksten, eller en kort setning som får leseren til å lure på hva som skjer.

Tips: unngå kjedelige overskrifter. Hva er en kjedelig overskrift? Hvis du for eksempel skriver en tekst der hovedpersonen blir mobbet, er det kjedelig hvis overskriften din er «Mobbing» eller «Mobbet». Finn noe mer spennende, for eksempel: «Et slag for mye», eller «Den siste dagen». Det kan få leseren til å lure på hva som skal skje, hvorfor er det et slag for mye, eller hva betyr det at det er den siste dagen?

I elevteksten vi skal bruke som eksempel her, er overskriften «Sjansen». Du kan jo se om du synes det er en god overskrift når du kommer til slutt i denne ressursen? Kunne du laget en annen/bedre overskrift?

Før du starter å skrive, må du planlegge litt. Planlegg fortellingen din før du skriver, så du ikke får problemer når du nærmer deg slutten og ikke har mer tid igjen av timen(e) og du fremdeles ikke vet hvordan du skal avslutte.

Hvem er hovedpersonen i fortellingen? Du må vite hvem du forteller om, utseende, personlighet, spesielle talenter/vaner/uvaner osv. NB: Du trenger ikke å fortelle så nøye om hvilken hårfarge, øyenfarge, buksemerke, genser osv. hovedpersonen har, med mindre det er veldig viktig for handlingen. Det er mye mer interessant å vite om hovedpersonen din er en rotekopp, alltid har uflaks, er omsorgsfull, sjalu, dramatisk, sjenert, til å stole på, skravlete, stille, musikalsk, selvsikker osv.

Du må velge synsvinkel i fortellingen din – hvem er fortellerstemmen? Skal du fortelle i første person? Altså JEG forteller hva som skjer? Eller skal du fortelle i tredjeperson, altså at det er HUN eller HAN som forteller?

I tillegg må du bestemme deg om verbtid: skjer handlingen «nå», eller er dette noe som har skjedd, altså at du skriver i fortid?

Hva slags fortelling skal du skrive? Skal den være spennende, romantisk, skummel, trist eller dramatisk? Foregår handlingen i vår tid, på en annen planet, eller har hovedpersonene overnaturlige evner?

Hva er hovedpersonens problem? For det er alltid slik i en tekst at hovedpersonen har et eller annet problem. Det kan være hva som helst: at han er forelsket i noen og vet ikke om det er gjensidig, at det har skjedd en forbrytelse og hovedpersonen må oppklare den, at noen blir mobbet på skolen, at noen er alene hjemme og hører skumle lyder osv. osv.

Så må du bestemmer deg for: Hvordan skal problemet løses? Skal hovedpersonen få sjansen til å snakke med den han er forelsket i, og så går det helt galt? Eller blir de kanskje kjærester? Oppklarer hovedpersonen forbrytelsen? I så fall, hvordan? Kommer det noen i siste liten og hjelper den som blir mobbet? Er det katten som romsterer utenfor vinduet som er lydene hovedpersonen har hørt? Eller er det virkelig noen der?

Hva er vendepunktet? Hvordan kan du bygge opp mot et vendepunkt i fortellingen din?

Hvordan skal fortellingen din slutte? Det er lurt å ikke fortelle for mye mot slutten, la avslutningen få leseren til å dikte videre selv.

Hva slags stemning skal teksten ha? Det skal handle om en fotballkamp der det står mye på spill, så det skal være spennende.

Hvem er hovedpersonen?  Jens, som er reservekeeper på et fotballag, 13 år gammel. Han er ikke så god til å stå i mål, så han må dele ut drikke til de andre spillerne i stedet for. Jens har lett for å drømme seg bort, og det er ikke så lurt når man er keeper på et forballag.

Synsvinkel: Vi skriver i tredje person, altså at vi bruker Jens, og HAN når vi snakker om hovedpersonen.

Verbtid: Vi skriver som om dette HAR skjedd, altså velger vi å skrive i fortid.

Hva er problemet til hovedpersonen? Jens er frustrert fordi han ikke får stå i mål, fordi de andre på laget, og treneren hans, ikke synes han er noe god. Det er finale i NM for gutter 13, og plutselig blir hovedkeeperen skada, og Jens må stå i mål. Kan Jens redde frisparket?

Løsningen på problemet: Jens tar en sjanse og kaster seg etter ballen, redder den og laget vinner kampen.

Vendepunktet: Vi beskriver stemningen på kampen når Jens gjør seg klar. Både Jens sine tanker, lyder, følelser kan være fine å ta med for å lage stemingen.

Avslutningen: Vi avslutter fortellingen på kampen, Jens får pokalen, men vi vet ikke hvordan det går videre med han.

Hvis du velger denne typen innledning, forteller du om handlingen i kronologisk rekkefølge, altså at du forteller om hva som skjer i den rekkefølgen det skjer.

Under ser du innledningen til «Sjansen» der fortellingen starter med begynnelsen:

Jens våknet tidlig og strakte seg i senga. Det var lørdag, og deilig å… Jens satte seg brått opp i senga. Å nei, i dag var det kamp! Igjen. Og han kom helt sikkert ikke til å få stå i mål denne gangen heller, både treneren og lagkameratene ristet på hodet de gangene han fikk prøve seg. Han ville ikke gi seg, en eller annen gang måtte vel han få sjansen til å vise at han kunne? Jens stod opp og gikk i dusjen mens han tenkte på muligheten for at han kunne få stå i mål i dag. Og kanskje redde ballen, for en gang skyld.

Her får du møte Jens tidlig om morgenen før kampen. Du får vite litt om Jens, siden treneren og lagkameratene hans rister på hodet av han, er han kanskje ikke så god til å stå i mål. I tillegg, siden han tenker på å redde ballen «for en gangs skyld», så er det kanskje ikke så ofte det skjer? Det er ikke så viktig om Jens er høy eller lav, har brune eller blå øyne, eller hva han spiser til frokost,  men at han ikke er så god til å stå i mål, selv om han er reservekeeper, det er fint å vite!

Denne måten å innlede en fortelling på, kalles også in medias res, det betyr midt i handlingen på Latin. Når du begynner slik, hopper du rett inn i handlingen i teksten, gjerne der det skjer noe avgjørende for handlingen.

Under ser du innledningen til «Sjansen» der fortellingen starter med handlingen, in medias res.

Jens kastet seg etter ballen. Han hørte brølet fra publikum og kjente sola varme i ansiktet, men det var ikke det han fokuserte på. Ballen kom susende mot ham, og han strakk seg ut så lang han var for å få tak i den. Helt fra tåspissene til fingertuppene gjorde strakk han seg, var det nok? Tiden stod stille, han lå på skrå i lufta og ventet på smellet i håndflaten av ballen, eller luftdraget da ballen for forbi. Igjen. Han måtte redde dette frisparket!

Her får vi være med midt i det mest spennende i teksten, når Jens skal prøve å redde frisparket. Vi får ikke vite hvordan det går, så dette kan gjøre at leseren blir interessert og har lyst til å lese videre. Vi får et hint om at Jens ikke er så flink til å stå i mål her også: …»luftdraget da ballen for forbi. Igjen». Dette har tydeligvis skjedd før, at Jens ikke har klart å redde ballen. 

Denne samme begynnelsen kunne også ha startet med en replikk eller et spørsmål, for eksempel slik:

«Kom igjen Jens, vis at du kan!» Det var treneren på laget som prøvde å oppmuntre Jens i siste sekund. Jens kastet seg etter ballen. Han hørte…

«Tror du han klarer det?» Det var en av lagkameratene som snudde seg til sidemannen og hvisket, akkurat høyt nok til at Jens hørte det. Jens kastet seg etter ballen. Han hørte…

Denne måten å innlede en fortelling kalles også retrospektiv. Retrospektiv betyr å «se bakover«. Skriver du retrospektivt betyr det at du begynner med avslutningen og ser tilbake på det som har skjedd før.

Under ser du innledningen til «Sjansen» der fortellingen starter med slutten (egentlig er det noen sekunder fra slutten, men for å ikke avsløre det som skjer for tidlig, har vi spolt bittelitt tilbake):

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og sett på kameratene sine spille,  og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang hadde gjort. Han gjorde det samme som han alltid hadde gjort. Han var den som delte ut drikkeflasker og ønska de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som så på alle de andre dyra løpe fritt.

Her er vi med på slutten av fortellingen, Jens står foran målet og venter på at noen skal ta et frispark. Vi aner ikke hvordan det kommer til å gå, men vi får vite en del om Jens, uten at det blir sagt rett ut: han hadde aldri trodd det ville skje at han skulle stå i mål, han pleier å se på kameratene sine spille, han deler ut drikkeflasker som vanlig. Han er frustrert fordi han må se på de andre spille. 

Kanskje du ikke har lest så mange fortellinger der fortelleren henvender seg til leseren, men det kan noen ganger fungere fint, la oss prøve å gjøre det med dette siste eksempel der Jens står foran målet og venter på at ballen skal komme susende:

Har du noen gang vært i en situasjon der fremtiden din blir avgjort? Jens har opplevd det. I dag har Jens muligheten til å virkelig bli en del av laget, men også muligheten til at alt blir katastrofe. La oss se hva som skjer: Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet…

Laget til Jens hadde kommet seg helt til finalen i NM for gutter i årsklassen 13-14, men Jens var bare reservekeeper. På alle de 10 kampene laget hadde spilt til nå, hadde Kim, hovedkeeperen, bare sluppet inn 12 mål, og laget hadde vunnet overlegent.

Bare ett minutt før denne finalekampen slutta, var det en motspiller som hadde sparka Kim i kneet, så han ikke kunne stå oppreist. «Kom igjen da Jens! Vi trenger deg!» hørte han kameraten sin rope. De andre derimot, hadde sett oppgitte og sure ut. Ingen likte Jens. Spesielt ikke når han skulle spille fotball. Hver gang Jens måtte stå i mål, ble han helt fjern og bare stirra ut i lufta og så ballen fly inn i målet. Det føltes som om hele kroppen hans frøs til is, og han greide ikke å bevege en eneste muskel. Han hadde redda ett mål på det halve året han hadde spilt fotball. Ikke at han hadde fått så mange sjanser til å vise at han faktisk kunne. Her får vi vite hvorfor ikke Jens vanligvis får stå i mål.

«Kan du prøve å redde bare ett frispark? Vær så snill? Du greier det! Kom igjen, nå har du ikke noe valg lenger!» sa treneren til han med en liten latter i stemmen. Han reiste seg forsiktig fra sidebenken og gikk sakte mot målet mens han tok de svarte og hvite keeperhanskene på de svette og klamme hendene. Så nå stod han der. Han var en mus, mens alle andre var kjemper. Noen av de andre lagspillerne himla med øynene, andre sendte stygge blikk til han. Han kjente svetten renne i panna. «Hva skjedde hvis han ikke redda ballen? Gikk det an å bli enda mindre likt enn det han var nå?» tenkte han. Her får vi vite hvordan Jens føler seg når han går mot målet, dette bygger opp spenningen mot vendepunktet.

Svetten fortsatte ned i øynene, og beina begynte og skjelve. Han følte seg kvalm og kjente blodet pumpe i ørene. Han prøvde så godt han kunne og ta seg sammen. «Okay, det er nå eller aldri», mumlet han til seg selv. Her får vi enda mer spenning, Jens er skikkelig nervøs før frisparket. Det er et litt kort avsnitt, men det fungerer, vi får med oss det viktigste.

Han så motspilleren stå klar med ballen foran seg, og alle de andre spillerne bak seg. Publikum holdt pusten. Det eneste man hørte av lyder, var vinden som raslet i bladene på trærne. Ballen fløy igjennom lufta. I det øyeblikket han så ballen komme mot seg, husket han hva kompisen hans hadde sagt til ham før hans første kamp: «Du er nødt til å ta noen sjanser, Jens! Bare hopp i det!» Det var det han hadde gjort den gangen. Han hadde tatt en sjanse og hoppa etter ballen nesten før han så hvilken retning den fløy. Han kastet seg etter ballen og landa på ryggen i det fuktige kunstgresset. Her kommer vendepunktet, Jens prøver å redde ballen, klarer han det?

Dommeren blåste i fløyta, og kampen var over. Han hørte jubel. Folk ropte navnet hans og klappa. Han ble løfta opp fra bakken og kasta i været av lagspillerne sine. Noen rakte han den store gullpokalen, den var så tung at han nesten ikke greide å holde den. Han brukte alle kreftene han hadde igjen, og løfta pokalen så høyt han kunne over hodet, mens alle jubla og klappa under han.

Her får vi se at Jens faktisk klarte det, han redda straffen. Slutten er ganske åpen, leseren forstår at nå blir det feiring, men vi vet ikke noe om hva som skjer videre. Vil Jens nå bli en fast del av laget, eller er dette eneste gangen han reddet et mål? Får han flere venner? Det er gøy å dikte videre på en tekst og forestille seg hva som kan skje i fremtiden.

Hvis slutten er mer lukket, mister leseren mulighetene til å dikte videre. Se her hvordan det kunne blitt i «Sjansen» hvis slutten hadde vært mer lukket.

Dommeren blåste i fløyta, og kampen var over. Han hørte jubel. Folk ropte navnet hans og klappa. Han ble løfta opp fra bakken og kasta i været av lagspillerne sine. Noen rakte han den store gullpokalen, den var så tung at han nesten ikke greide å holde den. Han brukte alle kreftene han hadde igjen, og løfta pokalen så høyt han kunne over hodet, mens alle jubla og klappa under han. Det var Jens sin beste dag, han klarte å redde frisparket, og lagkameratene var veldig fornøyde med han. Det varte ikke så lenge, neste gang Jens skulle stå i mål, klarte han ikke å redde ballen. Dermed måtte Jens sitte på benken igjen.

Dette er ganske deprimerende å lese. Det er akkurat som om lufta går litt ut av oss som leser, nå som vi var så glade for at Jens klarte det, så får vi beskjed om at, neida, det gikk dårlig etterpå. Vi kutter ut de siste setningene, og lar det siste vi ser av Jens være at han er lykkelig og glad for redningen. Og så dikter vi videre og håper det går bra med han.

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og sett på kameratene sine spille, og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang hadde gjort. Han gjorde det samme som han alltid hadde gjort. Han var den som delte ut drikkeflasker og ønska de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som så på alle de andre dyra løpe fritt.

Laget til Jens hadde kommet seg helt til finalen i NM for gutter i årsklassen 13-14, men Jens var bare reservekeeper. På alle de 10 kampene laget hadde spilt til nå, hadde Kim, hovedkeeperen, bare sluppet inn 12 mål, og laget hadde vunnet overlegent.

Bare ett minutt før denne finalekampen slutta, var det en motspiller som hadde sparka Kim i kneet, så han ikke kunne stå oppreist. «Kom igjen da Jens! Vi trenger deg!» hørte han kameraten sin rope. De andre derimot, hadde sett oppgitte og sure ut. Ingen likte Jens. Spesielt ikke når han skulle spille fotball. Hver gang Jens måtte stå i mål, ble han helt fjern og bare stirra ut i lufta og så ballen fly inn i målet. Det føltes som om hele kroppen hans frøs til is, og han greide ikke å bevege en eneste muskel. Han hadde redda ett mål på det halve året han hadde spilt fotball. Ikke at han hadde fått så mange sjanser til å vise at han faktisk kunne.

«Kan du prøve å redde bare ett frispark? Vær så snill? Du greier det! Kom igjen, nå har du ikke noe valg lenger!» sa treneren til han med en liten latter i stemmen. Han reiste seg forsiktig fra sidebenken og gikk sakte mot målet mens han tok de svarte og hvite keeperhanskene på de svette og klamme hendene. Så nå stod han der. Han var en mus, mens alle andre var kjemper. Noen av de andre lagspillerne himla med øynene, andre sendte stygge blikk til han. Han kjente svetten renne i panna. «Hva skjedde hvis han ikke redda ballen? Gikk det an å bli enda mindre likt enn det han var nå?» tenkte han.

Svetten fortsatte ned i øynene, og beina begynte og skjelve. Han følte seg kvalm og kjente blodet pumpe i ørene. Han prøvde så godt han kunne og ta seg sammen. «Okay, det er nå eller aldri», mumlet han til seg selv.

Han så motspilleren stå klar med ballen foran seg, og alle de andre spillerne bak seg. Publikum holdt pusten. Det eneste man hørte av lyder, var vinden som raslet i bladene på trærne. Ballen fløy igjennom lufta. I det øyeblikket han så ballen komme mot seg, husket han hva kompisen hans hadde sagt til ham før hans første kamp: «Du er nødt til å ta noen sjanser, Jens! Bare hopp i det!» Det var det han hadde gjort den gangen. Han hadde tatt en sjanse og hoppa etter ballen nesten før han så hvilken retning den fløy. Han kastet seg etter ballen og landa på ryggen i det fuktige kunstgresset.

Dommeren blåste i fløyta, og kampen var over. Han hørte jubel. Folk ropte navnet hans og klappa. Han ble løfta opp fra bakken og kasta i været av lagspillerne sine. Noen rakte han den store gullpokalen, den var så tung at han nesten ikke greide å holde den. Han brukte alle kreftene han hadde igjen, og løfta pokalen så høyt han kunne over hodet, mens alle jubla og klappa under han.

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde jeg aldri trodd at dette ville skje. Jeg hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og sett på kameratene sine spille, og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang hadde gjort. Han gjorde det samme som han alltid hadde gjort. Jeg var den som delte ut drikkeflasker og ønska de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som så på alle de andre dyra løpe fritt.

Ser du at det blir rotete når vi bytter mellom HAN og JEG? Det virker nesten som om det er to personer i stedet for en.

Her er synsvinkelen på plass, vi skriver om Jens, og bruker HAN gjennom hele teksten:

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og sett på kameratene sine spille, og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang hadde gjort. Han gjorde det samme som han alltid hadde gjort. Han var den som delte ut drikkeflasker og ønska de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som så på alle de andre dyra løpe fritt.

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og ser på kameratene sine spille, og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang gjør. Han gjør det samme som han alltid hadde gjort. Han var den som delte ut drikkeflasker og ønsker de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som ser på alle de andre dyra løpe fritt.

Ser du at det er en blanding av verbtider her? Det kan være at du hadde fått rød strek under ordet hvis du blandet verbtid, men du kan ikke regne med det. Sjekk alltid nøye gjennom teksten, det blir rotete med flere verbtider i en tekst. 

Her skriver vi alt i fortid, det gjør teksten mye lettere å lese:

Jens stod foran målet. For bare to minutter siden hadde han aldri trodd at dette ville skje. Han hadde sittet på tribunen i den røde fotballdrakta si, og med keeperhanskene i henda og sett på kameratene sine spille, og publikum heiet og jublet høyere enn de noen gang hadde gjort. Han gjorde det samme som han alltid hadde gjort. Han var den som delte ut drikkeflasker og ønska de andre lykke til. Egentlig følte han seg som en tiger i bur, som så på alle de andre dyra løpe fritt.