Even sprang opp trappa og kikka seg fortvilet rundt etter en utvei. Til høyre stod det en dør på gløtt, og han listet seg bort og skjøv døra opp. I den andre enden av rommet var det enda en dør, så han løp forsiktig over gulvet og ut. Even holdt hånda over munnen sånn at han ikke skulle slippe ut et skrik av redsel. Han løp så lydløst han kunne ned gangen, og fortsatte ned trappa. I bunnen av trappa skjøv han opp døra og forsvant ut.

Her får du stort sett bare vite hva som skjer, Even er på flukt fra noen, og han er redd. Vi får hint om at han er redd ved at det står at han er fortvilet, og fordi han tar hånda over munden for å ikke slippe ut noen lyd. 

La oss se på et par eksempler der elever har skildret en stemning eller et sted:

Elevtekst 1:
Det var natt, og vi satt på en italiensk strand. Den milde brisen strøk seg mykt gjennom trærne og sanden rundt oss, og jeg kjente bevegelsen i håret mitt. Bølgene traff stranden med en forsiktig tsshhhh-lyd hvert tiende sekund. Vannet var dypt og mørkt. Himmelen over oss var varm, sort og drysset med stjerner.

Her er stemingen skikkelig romantisk. Brisen er myk, og bølgene er forsiktige, og himmelen er full av stjerner. Kan du se at eleven har brukt syns-, hørsels- og følesansen?

Elevtekst 2:
Labradoren spring lett over den fuktige mosen. Det regner ikkje så veldig mykje nå lenger, men det drypp framleis store dråper ned frå dei, snart gule, blada. Han kan føle den varme, klamme lufta pakke seg rundt ham.

Kan du kjenne fuktigheten i lufta og omgivelsene? Her har eleven brukt syns- og følelsansen. 

Elevtekst 3:
Slottet stod stolt på toppen av fjellet. Veggene var mørke, og det var himmelen også. Sjøen krasjet hardt mot klippene under det høyeste tårnet.

Her ser du kanskje for deg slottet, høyt over deg? Det kan være dette blir skummelt, siden himmel er så mørk, og siden sjøen slår så hardt mot klippene. Hvilke sanser har eleven brukt her?  

Bonuspoeng til deg som klarer å finne besjelingene i  de tre tekstene! Hvis du lurer på hva en besjeling er, kan du se her. 

Hva skjer med teksten om Even hvis vi skriver inn noe skildring i handlingsreferatet om Even? Skildringene er uthevet med fet skrift. 

Even sprang opp trappa og kikka seg fortvilet rundt etter en utvei. Svetten sved i øynene, og pusten hylte inn og ut av lungene hans. Bak seg hørte han forfølgerne, og han tvang seg til å være stille. Til høyre stod det en dør på gløtt, og han listet seg bort og skjøv døra opp. Døra knirket høyt, og Even fór sammen.  I den andre enden av rommet var det enda en dør, så han løp forsiktig over gulvet og ut. Bak seg hørte han fottrinnene av forfølgerne sine, de kom nærmere og nærmere. Even holdt hånda over munnen sånn at han ikke skulle slippe ut et skrik av redsel. Han løp så lydløst han kunne ned gangen, og fortsatte ned trappa. Han smøg seg med ryggen mot veggen, det knitret i flak fra i den avskallede malingen når han strøk forbi. Det luktet mugg og urin i trappa. I bunnen av trappa skjøv han opp døra og forsvant ut.

Ser du hva som skjer? Nå er det ikke bare handling lenger, men gjennom skildringene får leseren et mye tydeligere bilde av hva som skjer, hva Even føler, og hvordan omgivelsene ser ut. For å variere fortellermåtene enda mer, kan vi bruke den tredje fortellermåten: Bruke replikker/dialog.

Med anførselstegn:

«Jeg bare lurte litt på de blåmerkene dine», sa Kristian og kikket rett fram for seg. Ane stivnet til og stirret ned i bakken. ­»Du vet jo jeg falt på sykkelen på vei til skolen, jeg fortalte jo det», mumlet Ane forsiktig. ­»Er du sikker på at det er grunnen?» sa Kristian spørrende. «Ja, Kristian, det var det som skjedde, ok?» svarte Oda. Hun reiste reiste seg fra benken. «Jeg må hjem!» Ane begynte å løpe ned mot grusveien, bak seg kunne hun høre Kristian rope: «Ane, hvor skal du, stopp!»

Legg merke til at spørsmålstegn og utropstegn står inne i anførstelstegnene, men punktum og komma utenfor.

Med tankestrek:

– Jeg bare lurte litt på de blåmerkene dine, sa Kristian og kikket rett fram for seg. Ane stivnet til og stirret ned i bakken. ­– Du vet jo jeg falt på sykkelen på vei til skolen, jeg fortalte jo det, mumlet Ane forsiktig. ­– Er du sikker på at det er grunnen? sa Kristian spørrende. – Ja, Kristian, det var det som skjedde, ok? svarte Oda. Hun reiste reiste seg fra benken. – Jeg må hjem! Ane begynte å løpe ned mot grusveien, bak seg kunne hun høre Kristian rope: – Ane, hvor skal du, stopp!

Even sprang opp trappa og kikka seg fortvilet rundt etter en utvei. Svetten sved i øynene, og pusten hylte inn og ut av lungene hans. Bak seg hørte han forfølgerne, og han tvang seg til å være stille. Til høyre stod det en dør på gløtt, og han listet seg bort og skjøv døra opp. Døra knirket høyt, og Even fór sammen.  I den andre enden av rommet var det enda en dør, så han løp forsiktig over gulvet og ut. Bak seg hørte han fottrinnene av forfølgerne sine, de kom nærmere og nærmere.

Plutselig vibrerte telefonen i lomma, og han fisket forsiktig telefonen ut av lomma og holdt den opp til munnen. Han hvisket lavt: «Ja, jeg vet det. De er rett bak meg».  Even holdt hånda over munnen sånn at han ikke skulle slippe ut et skrik av redsel. Han lyttet litt, og fortsatte, hviskende, mens han kikket seg rundt: «Jeg vet ikke, plutselig dukket de bare opp. Jeg skal prøve, men jeg vet ikke om jeg klarer det».  Han løp så lydløst han kunne ned gangen, og fortsatte ned trappa. Han smøg seg med ryggen mot veggen, det knitret i flak fra i den avskallede malingen når han strøk forbi. Det luktet mugg og urin i trappa. I bunnen av trappa skjøv han opp døra og forsvant ut.

Nå har jeg utvidet teksten enda mer, med Evens replikker. Nå ser du sikkert også at jeg har delt teksten i to, for ellers ville vi fått et alt for langt avsnitt. Det er naturlig å dele når telefonen begynner å vibrere, siden det er noe «nytt» som skjer, en endring i Even situasjon. Nå skal vi snart gjøre oss ferdig med Even og forfølgerne hans, men før vi gjør det, skal vi føye til den fjerde og siste fortellermåten: tankereferat.

Even sprang opp trappa og kikka seg fortvilet rundt etter en utvei. Svetten sved i øynene, og pusten hylte inn og ut av lungene hans. Han prøvde å tenke, å konsentrere seg: Hvilken vei var ut? Han husket ikke. Bak seg hørte han forfølgerne, og han tvang seg til å være stille. Til høyre stod det en dør på gløtt, og han listet seg bort og skjøv døra opp. Døra knirket høyt, og Even fòr sammen. I den andre enden av rommet var det enda en dør, så han løp forsiktig over gulvet og ut. «Jeg er sikker på at det var en trapp ned her et sted, jeg så det på kartet», tenkte han desperat. Bak seg hørte han fottrinnene av forfølgerne sine, de kom nærmere og nærmere.

Plutselig vibrerte telefonen i lomma, og han fisket forsiktig telefonen ut av lomma og holdt den opp til munnen. Han hvisket lavt: «Ja, jeg vet det. De er rett bak meg, jeg…»  Even holdt hånda over munnen sånn at han ikke skulle slippe ut et skrik av redsel. Han lyttet litt, og fortsatte, hviskende, mens han kikket seg rundt: «Jeg vet ikke, plutselig dukket de bare opp. Jeg skal prøve, men jeg vet ikke om jeg klarer det».  Han løp så lydløst han kunne ned gangen, og fortsatte ned trappa. Han smøg seg med ryggen mot veggen, det knitret i flak fra i den avskallede malingen når han strøk forbi. Det luktet mugg og urin i trappa. I bunnen av trappa skjøv han opp døra og forsvant ut. Hadde han klart å unnslippe? Han trodde det, men torde ikke håpe for mye. Han ville prøve å komme seg over gata, da hadde han i hvert fall en sjanse.

Nå har vi fått enda mer informasjon. Vi vet at Even kjenner seg igjen der han er, og at han tror han klarer å unnslippe. Fra starten, der vi bare fikk vite hva som skjedde, altså handlingen, har vi nå fått et mye klarere bilde av situasjonen, siden vi har brukt alle fire fortellermåtene. Skriv deg en huskelapp og minn deg selv på å bruke alle fire fortellermåtene, det gjør teksten din bedre! Hvordan tror du det gikk med Even?